17 måneder gammel

Idag er Emily 17 måneder! 🙂 🙂 🙂 Helt utrolig at hun snart er like gammel som det Victoria var da Lillegull kom til verden…Så sent som igår fikk jeg spørsmål om hvor gammel Emily var, og normalt så svarer jeg helt greit «16 måneder»(her legger man ikke på noe..siste dagen til å si 16 måneder) samtidig som jeg forteller at hun er multifunksjonshemmet. Synes funksjonshemmet er et penere ord enn handikappet, så har gått over til denne «betegnelsen». Men i det jeg sa det, så brast jeg i gråt. Helt plutselig. Ikke det at det er første gangen at det skjer, men lenge siden sist. Det har jo blitt lettere for hver gang jeg har snakket om Emily til andre, det har blitt lettere å snakke uten å gråte for hver gang jeg har åpnet meg. Heldigvis var Mimmi med da dette skjedde, så hun fortsatte å prate litt mens jeg samlet meg. Stakkar vedkommende som spurte ble jo så lei seg. Men det tok ikke lang tid før jeg fikk stemmen tilbake og fortalte at det måtte hun aldeles ikke tenke på.

FOR jeg elsker jo å prate om Emily…:-) Det er jo litt småskummelt fordi jeg noen ganger prater og prater når folk spør…Vil jo gjerne fortelle det viktigste om Emily, og hovedtrekkene i hennes historie sålangt. Og ikke så lett med få ord. Det er alltid godt å prate om henne. Det finnes ingen dumme spørsmål. Det er bare jeg som plutselig iblandt kan uventet ta til tårene. Og som regel på upassende steder…Har absolutt ingen kontroll. Men denne damen var så utrolig koselig, og viste så medfølelse og ville vite mer da hun forstod at dette var greit for meg å snakke om. Så det var en så utrolig god samtale.

Når andre ikke ser Emily, men hører om henne. Når de hører at hun er 16 måneder, så ser man jo automatisk for seg ei lita jente som stabber avgårde…Det hadde hvertfall jeg gjort. Men det er jo ikke slik. Og jeg har heller aldri sett for meg Emily gå rundt omkring. Noen vil kanskje si da at vi har «gitt opp». Men vi vet prognosens dystre utsikter, så for meg er det at vi tenker realistisk. Jeg kan ikke se for meg at Emily kan gå.

Og idag er Lillegull 17 måneder. Om en måned må jeg svare 1,5 år…Hun er som en stor baby, men er egentlig blitt ei lita jente. Jo eldre Emily blir, jo mer synlig blir det jo at hun er funksjonshemmet. Folk i forbifarten tror ofte hun er trøtt og sover på skulderen min…Ligger hun i vogna så tror mange det samme. Forstår andre godt, men det er på en måte godt for meg når andre forstår at hun ikke er som andre. Litt vanskelig å forklare men det er viktig for meg at andre vet Emily`s historie. Ikke for sympati eller «stakker deg/dere»-men mer at jeg synes at Emily skal synes for den fantastiske jenta hun her. Og det gir oss så mye når vi kan være åpne om henne og hennes diagnose. Hun-mitt kjæreste Lillegull-gir oss så mye kjærlighet og sprer så mye glede til alle rundt seg. Hun gir rom for ettertanke at man ikke skal ta noe for gitt i livet. Hun minner oss på at daglidagse bekymringer egentlig ikke er de store problemene. Hun minner oss stadig på om det viktigste i livet: Tro, håp og kjærlighet. Ikke materielle goder og alle andre ting vi styrer med i våre hektiske liv. Men at vi har hverandre.  Jeg vil for alltid ha min barnetro, jeg vil for alltid ha håp, og jeg vil for alltid ha kjærlighet. Og kjærlighet til våre barn er det aller aller sterkeste. Den tar aldri slutt. Den tåler alt og utholder alt. Og vårt Lillgull merker og føler vår kjærlighet. Hun kan ikke få utrykt det, men jeg kan se det i øynene hennes. Kan se det på  måten hun koser seg på fanget eller magen min. Måten hun reagerer på vår stimuli, omsorg og kjærlighet.

Vi har håp om en god fremtid for Emily, tross for at det blir begrensninger. Emily kan likevel ha det godt, slik som hun har nå. Som eldstesøster sa en gang,vi må tenke på det som Emily kan og ikke tenke på alt hun ikke kan. Jeg har tro på at Emily har blitt passet ekstra godt på, at hun har fått en ekstra styrke, kraft og mot. Når Emily smiler mot oss, så smelter vi like mye hver gang. Og uansett hvor slitne vi har vært i det siste, så ser vi frem til hver ny dag. Ser frem til hva Lillegull vil vise oss. Samtidig som vi må leve i nuet og sette pris på hver gode dag sammen med henne. Hun gir oss så uendelig mye. Hun lærer oss så uendelig mye.

Vi elsker deg så mye Emily, og det er ikke noe annet vi ønsker høyere enn at du har det så godt som mulig så lenge som mulig. Du har tre flotte søstre som også elsker deg overalt. Fire søstre som fortjener å vokse opp sammen og gjøre ting som søstre gjør sammen, tross aldersforskjell og forskjeller. Fire søstre som vi håper for alltid vil ha et unikt samhold og bånd-for evig og alltid. Uansett hva som skjer imorgen-i fremtiden. Ingen av oss vet noen gang hva fremtiden vil bringe, og takk og lov for at vi ikke gjør det.

Takk til tre tålmodige storesøstere som ikke har den samme mamma`n som de hadde får. Som ikke har så mye tid med sin mamma lenger. Takk for forståelse i 17 tøffe måneder. Det skal bli bedre tider jenter, og vi skal få mere «mor og datter» tid utover høsten. Hver og en av dere. Rebecca, Nikita, Victoria og Emily-jeg elsker dere alle fire like mye. Dere har alle fire spesielle plasser i mitt morshjerte. Elsker dere ubeskrivelig mye jenter-og det samme går igjen at det viktigste for meg er at ALLE dere fire har det så godt som mulig. Så godt som overhodet det er mulig når vi alle seks fikk våres liv snudd opp ned…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s