Tiden etterpå…

Aftenpostens nettutgave fortsetter å fokusere på de syke og døende barne, våre umistelige barn, våre barn som vi av hele vårt hjerte vil knuge inntil oss resten av livet…Denne artikkelen er skrevet av ei mamma som mistet sin datter.

Vi snakket så sent om det her om dagen, at vi har tenkt tankene «frem til døden»-men når tankene kommer om tiden etterpå-da svartner det litt…Det er det som jeg har tenkt masse på det siste året, i forbindelse med at vårt kjære lillegull vil dø tidlig. Hva slags hjelp og lindring vil hun få på slutten? Kan vi ha henne hjemme? Får vi lege og sykepleier hjem? Medisiner? Får vi krisetilbud? Sjelesorg? Samtaler om sorg? Og hva skjer etterpå? Finnes det sorggrupper som vi vil «passe inn i?» Hva med søstrene? Vi vil aldri bli normale igjen, vi føler at fra den kvelden vi fikk vite Emily`s diagnose så skjedde det noe. Vi ble forandret som mennesker og som foreldre over natten.

Føler denne mamma`s historie beskriver dette så godt, man går ikke tilbake til normalen.  Men at man etterhvert finner en «annen normal». Og hvordan i all verden kan man «kommer over» å miste det umistelige?!»

Ta en kikk på linken under…

http://www.aftenposten.no/meninger/Tiden-etterpa-6784966.html#.T1-i3sVonSg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s