Livet vil aldri bli det samme…

Fødselsdagen til Emily var en gledens dag. Mildt sagt. Det var en ubeskrivelig følelse å føde sin fjerde datter, en ganske så «lett fødsel» tross litt smerter på slutten (som hører med…) Overlykkelige foreldre Lorns og jeg var, over enda ei velskapt jente. Hun var jo så perfekt! Så aldeles nydelig, med de mørke øynene og mørke håret. God og rund. Ei stor jente på 4360 gram og 52 cm. lang 🙂 I lykkerus var vi. MEN mor hadde en bitteliten følelse, om at det var et eller annet allerede da hun ikke tok brystet så lett. Så etter noen timer kom en bitteliten følelse igjen. Deretter to små episoder, to små blaff av et par sekunder, som jeg da fortalte Lorns. Samt sykepleier. Disse episodene som viste seg mere tydelig dag 2.

Vi snakker 2. mai 2010. Nøyaktig for to år siden i kveld, sitter Lorns og jeg alene på et rom på sykehuset. Emily blir undersøkt på et annet rom. Legen kommer innom iblant. Pleieren kommer og går. Får beskjed fra pleieren at vi ikke kan være tilstede under undersøkelsen. Tiden blir lang. Melka sprenger på, og jeg får lånt utstyr til å få pumpet meg. Husker fremdeles uttrykket til pleieren da hun sa all melken jeg kom tilbake med…

Husker ikke hvor lenge vi satt på rommet «alene»-men det virket som en evighet før vi så Emily igjen. Vi gråter. Spør hverandre. Spør legen spørsmål når han kommer inn igjen. Men han klarer desverre ikke å roe oss, han gjør oss desverre bare mere bekymret. En bekymring som gjorde at jeg allerede da tenkte i retning «hjerneskadet». Sier at de til nå ikke har sett disse anfallene vi har beskrevet. Men kun at armen har gått «litt opp og ned-litt sånn rytmisk». Men at det faktisk var mere bekymring for han, enn disse «episodene» vi hadde beskrevet som hun hadde hatt flere av siste timer. De få timene vi rakk å være hjemme, etter å ha blitt utskrevet da hun var to dager gammel.

Husker ennå han satt seg ned på sengen foran oss, vi satt i den lille sofaen der på rommet vårt for natten. Jeg hadde akkurat pumpet meg. Han sitter og gjør denne bevegelsen med armen sin og forsøker å herme etter Emily. Hjerneskadet…det var det som slo meg da. Men da vi spurte hva dette evt. kunne bety, så sa han at det visste han ikke. Men at nevrologi var et spennende felt han interesserte seg veldig for. Og ville forske mere med. Det var den første gangen vi følte at «Emily var et spennende prosjekt». Andre gangen vi følte det var vårt første møte med Rikshospitalet. Understreker at det har vi aldri følt siden. Og jeg tenker vel det at det er naturlig «negativ reaksjon» for oss som foreldre, samtidig som det er naturlig for leger å tenke sånn. Men kanskje ikke si det høyt på den måten det ble sagt- til oss.

Når han så da hadde gått, sa vi rasende i kor til hverandre: hvorfor i all verden kom han inn til oss for å si dette? For å si «ingenting?» Hvorfor gjøre oss mer bekymret? Og hvorfor kunne vi ikke se Emily nå? Forstår hvorfor ikke vi maste mer om det, for det plaget meg lenge etterpå at hun var uten oss de første timene. Men vi hadde jo knapt vært på sykehus før, og hverfall ikke med syke nyfødte, hva visste vi om regler og «etikette?» Man skal jo ikke være noe til bry, tross om man er på sykehus for første gang med sitt nyfødte barn med kramper…

Kan vel si med hånden på hjertet at det var noen tunge skritt ned trappa hjemme, etter å ha snakket med han superkoselig legen som hadde undersøkt Emily på utreisesjekken noen få timer tidligere. Etter at han ba oss komme inn med en gang. Det samme hadde han jo også sagt få timer tidligere. Han var super 🙂 Og da han instendig ba oss komme inn med en gang, forstod jeg også at noe var galt. Tårene kom mens jeg fortet meg for å finne litt babyklær fra kommoden, forberedt på et sykehusopphold. Og alt som lå i kommoden var jo nesten for smått for Emily. For første gang hadde jeg ikke fått vasket og strøket lengre enn nyfødt og/eller 0-3 mdr. Og mye av dette ble for smått for Emily…Selv da hang jeg meg opp i slike ting! At jeg ikke hadde ting klart!

Tunge skritt ned trappa, til besteforeldre og søsken. Til pappa. Det var tungt å si at vi måtte reise inn igjen. Victoria som akkurat hadde kommet hjem etter to dager på Holt. Nytt farvel. Stakkar jente, hun var bare knappe 19 måneder. Så stor jeg synes hun var da! Hun hadde jo allerede da begynt å kle på seg selv! Tidlig ute som hun var og er 🙂 Stakkar største storesøster, som insisterte på at alt gikk fint, hun kunne sove hjemme alene i natt. Det ordnet seg. Nest største storesøster hadde ikke rukket å komme hjem til oss enda fra pappa`n sin. Familien ble splittet. Og vi ble splittet i 9 lange uker.

Så, 2. mai. Dagen da alt endret seg. Dagen da livet vårt ble annerledes. Da  vi merket at livet aldri vil bli det samme igjen…

Deler et dikt utgitt av Frambu kompetansesenter, kjenner meg veldig igjen i det. Det er flere vonde»merkedager». Dagen idag var den første. Den siste var når diagnosen ble satt november 2010

DIAGNOSEN. 

Det var den dagen himmelen falt i hodet vår.
Det var den dagen livet endret seg, selv om alt var som det hadde vært.
Det var den dagen vi slapp usikkerheten, men fikk masse å sette oss inn i.
Det var den dagen vi følt vi mistet deg litt, selv om det var nå vi virkelig fikk lære deg og kjenne.
Det var den dagen, en helt vanlig dag, vi forandret oss som foreldre, som par og som mennesker.
Den dagen startet resten av livet.

Diktet er skrevet av Elisabeth Skredlund og er hentet fra Annerledeslandet utgitt av Frambu kompetansesenter.

2 thoughts on “Livet vil aldri bli det samme…

  1. Hei Åshild:)
    Det var en gripende historie på en tøff start! Jeg er ganske sikker på at emily har fått noen fantastiske foreldre. Gratulerer så mye med dagen til emily på etterskudd, håper både kjole og tøfler passet:)

    mvh Aina

    Liker

    • Å tusen takk Aina! Takk for gode ord – det varmer 🙂 Og yes-kjolen passet helt perfekt! Den blir herlig hele sommeren 🙂 Hun fikk en nydelig lilla jakke som også passer perfekt over, i tillegg til at hun har en i cremefarget fra før 🙂 Tøflene var litt i snaueste laget, men rett på «tottene» om natten er de perfekte! Elsker både dem og kjolen! Fått masse skryt 🙂 Lykke til videre med Knottebua og alt-kommer innom igjen jeg! Åshild

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s