Å nyte dagene man har sammen <3

Så er det et år siden den verste tragedien rammet Norge. Et år siden 77 menneskeliv ble brått revet bort. På de mest grufulle måtene. Det har vært en tid til ettertanke idag, spesielt ettersom vi satt i bilen i over 5 timer i kø, på vei hjem fra Kristiansand. Det var minnesending på radio`n hele veien hjem, og det var mye god musikk og gode samtaler å høre på. Mens det regnet…Vel hjemme var det å få med seg siste del av minnekonsertet på Rådhusplassen.

Det regnet for et år siden også. Husker dagen som om den var igår. Hvor vi var, hva vi gjorde. Dagene som fulgte hvor vi var som klistret til tv-skjermen. Blomsterhavet vi så en uke senere da vi reiste til Oslo.  Følte og føler så inderlig med de som var direkte berørt av tragedien. Føler så med alle de foreldre som mistet sine barn. De som mistet sine venner, kjæreste, forelder eller en annen som stod dem nær.

I forbindelse med markeringen av 1 års dagen for 22. juli, ble det igår kveld sendt et intervju med forsvareren til mannen som gjorde de groteske og grusomme handlingene. Helt siden han sa ja og tok jobben til å være forsvarer, har jeg undret meg over hvordan man kan klare å ta på seg en slik jobb. Men hele tiden har jeg også syntes han har virket som et utrolig tvers igjennom godt menneske, rolig og behersket. Medmenneskelig, åpen og medfølende til ofrene samtidig som han har hatt en umenneskelig jobb i mine øyne-å forsvare en massemorder.

Så etter som tiden går leser jeg at han har et alvorlig sykt barn. Det gjør noe med et menneske. Som han sa: «vi er vant til å være i krise»-«være i beredskap». Et av hans barn har en alvorlig progredierende sykdom. Multihandikappet. Satt og leste intervjuet med han i lørdags-VG med tårer i øynene. Og intervjuet gjorde sterkt inntrykk. Jeg følte meg så igjen i så mye…

Noe av det jeg husker aller mest av det jeg leste i intervjuet var: «Nå prøver jeg å se hva hun har, istedet for hva hun har mistet. Det er min måte å takle det på, antar jeg» sa han.

Og det er nettopp dette som også gjør at vi takler Emily`s situasjon. Vi gleder oss over det hun får til, istedet for å søre over det hun ikke får til. Det er vår måte å takle det på også.

Det er mange forskjellige måter å takle sorg og livskriser på. Det er mange prosesser man skal gjennom. Og for de etterlatte etter 22. juli tragedien, så er det heller ingen fasit hvordan man skal kommer seg videre. Hvordan man skal sørge og bearbeide sorgen. Og savnet. Smerten. Minnene…. Hvordan man skal komme seg tilbake til livet igjen. Og hverdagen. Det er ingen oppskrift på det. En hver må gjøre det som føles rett og det som man kan mestre. Jeg kan overhodet ikke sette meg inn i disse menneskers hverdag, hva de har opplevd 22. juli. Hva de har gått gjennom og hva de fortsatt går gjennom. De er preget for livet…

Fra de historier jeg har lest fra overlevende på Utøya, så er det veldig mange slags følelser blant ungdommene. Og det er så godt at man kan komme seg videre i livet på ulike måter. Vi som lever bør feire livet hver eneste dag. Nyte dagene og stundene som vi har isammen ❤ For ingen av oss vet hva neste dag vil bringe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s