Godt å få blogget litt igjen

Merker jeg begynner å få litt abstinenser når det er lenge siden jeg har blogget….Det er så godt å få skrevet sine tanker, følelser og meninger ned. Det hjelper sånn i hverdagen.

Årsaken til at jeg begynte å blogge da Emily var 9 måneder, var nettopp det. Ren terapi. Alt blir litt lettere når man får satt litt ord på det. Akkurat som vanskelige ting kan bli litt lettere for hver gang man sier det høyt. For hver gang man deler tankene med noen. Når det kjennes naturlig og rett.

Så før sommeren spurte lokalavisen Gjengangeren om jeg ville stille i en lørdagsutgave, som «ukens blogger». Lokalavisen har nylig fått en egen bloggportal, og presenterer jevnlig bloggerne også i papirutgaven.  Så i ettermiddag var denne avtalte stunden kommet, for en liten prat om bloggen, Emily og familielivet. Victoria tødde først litt opp etterhvert, men det er ikke alltid like lett å være 3,5 og storesøster og ikke få mammas oppmerksomhet hele tiden.

En annen minst like viktig årsak til at jeg startet å blogge, var også at jeg kunne nå ut til andre. Andre i lignende situasjon som våres. En litt annerledes, kanskje litt mer krevende hverdag enn en «A4-familie». Det har vært så godt med alle de som har tatt kontakt med oss, det er så godt at man ikke er alene. Samtidig som det er trist å kjenne til alle de «skjulte skjebnene» der ute…»Hvor i all verden» var alle disse familiene før vi fikk Emily? «Hvorfor i all verden» kjente jeg ikke til disse da? «Hvorfor i all verden brydde jeg meg ikke om å finne disse familiene da?» Klart jeg visste jo om de,  det er såklart ikke fordi jeg ikke «brydde meg». Men man kommer jo ikke naturlig kontakt med disse familiene så lett om man ikke har «noe til felles». Om man ikke har et sykt barn selv, eller kjenner noen som har det…Men ærlig talt så ante jeg ikke at det var i slikt stort omfang som vi nå har erfart etter 1,5 år i bloggens verden….

Det er trist at det er så mange familier som er rammet, som lever i en utfordrende hverdag preget av sykdom og smerter. Preget av sykehusopphold og medisiner. Eller hverdag preget med håp om en «bedre morgendag». Hverdag med oppfølgninger, kontroller, treninger, konstant overvåking. Pleietrengende barn som trenger en voksen 100% av tiden. Det er en fattig trøst at man er flere, men det er en «fattig god felles trøst». Og det er godt at man kan utveksle erfaringer, gi råd og tips til hverandre. Så står man ikke helt alene…

En tredje viktig årsak til at jeg begynte å blogge var jo også å holde familie, venner og bekjente oppdatert. De slapp å føle på at de «maste»-selv om jeg aldri oppfattet det slik. Men man rakk jo iblant ikke svare heller med en gang…Så slapp de å føle på dette hvertfall. Man når ut til alle i en portal på samme gang. Og når man er så surrete som jeg har blitt, så er det iblant man ikke husker «hva man har sagt til hvem» når det kommer til detaljer rundt Emily`s sykdomsbilde. Så blogging for meg har blitt min hverdag. Hadde jeg hatt tid og mulighet så hadde jeg skrevet minst en gang hver dag. De gangene jeg skriver, så går det f.eks. på bekostning av nyhetene på tv, en avlslappende film eller avislesing.

Det er så utrolig godt å skrive. Og når jeg får lov til å skrive om verdens beste Lillegull Emily, så er jo det bare helt fantastisk!

Tusen takk til dere trofaste blogg-lesere som følger Emily`s hverdag ❤ 

2 thoughts on “Godt å få blogget litt igjen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s