Besøk fra habiliteringstjenesten

SAM_0222 by LILLEGULL2010
SAM_0222, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr.

Imorges fikk Emily, Victoria og jeg besøk av spes.ped fra Habiliteringstjenesten. Avtalt besøk før sommerferien. Så sen levering i barnehagen, halv dag der og på jobb for meg før helgen. Jeg ønsket hjemmebesøk igjen, mht. til tips og råd i forhold til kommunikasjon med Emily. Det er så godt å få litt nye «input» iblant, tips og råd. Emily kan ikke snakke, men det er mange måter å kommunisere på. Hun viser oss tydelig hva hun vil og ønsker, hun har etterhvert blitt lettere å lese. Mesteparten av tiden hvertfall. Men problemet er jo ofte at selv om hun f.eks. er trøtt og vil sove, så er det veldig ofte vanskelig for henne å finne roen. Vanskelig å klare å sovne.

Det var et veldig godt besøk! Vi vekslet mellom å prate om Emily, se/leke/trene med Emily, samtidig som Victoria også fikk full oppmerksomhet fra «den besøkende damen». Victoria var tillitsfull fra første stund, og ville mye heller pusle med henne enn med mamma. Det er tillitserklæring det, for lille storesøster er ganske så sjenert, spesielt for helt nye mennesker.

Fikk bl.a. tips om å lage en knaggrekke med «symboler», lett tilgjengelig ved enten senga hennes eller matta, altså i «Emily`s hjørne i stua». På den kan vi henge f.eks. en plastskje (den jeg forsøker å huske å gi henne når hun skal sitte i rullestolen å få mat på skje), bleie, badeleke, noe som hun forbinder med biltur etc. At vi lar Emily kjenne på den enkelte gjenstand når noe skal skje. Får forsøke å sette dette sammen en dag jeg er i det «kreative hjørnet»…

Og at når f.eks. Emily skal få flaske, at jeg tar med flasken bort til henne der hvor hun er. Som regel så ordner jeg alt klart av maten samt papir etc. og legger klart der hvor vi skal sitte. Hun har jo blitt så tung å bære etterhvert. Så får hun flaska, ofte så stikker man jo opp flasken oppi munnen hennes. «Tenk om jeg hadde vært blind, og noen plutselig hadde stukket en flaske oppi ansiktet mitt?!!»  Man kan jo skvette av mindre…Nå er ikke Emily blind, men hun er sterkt svaksynt, og vi vet ikke hvor mye hun virkelig ser heller. Altså hva hun ser.

Nå pleier jeg jo å la Emily kjenne litt på flaska først altså, men litt mere tid kan jeg bruke enn det jeg har gjort. Forberede henne litt. Og jeg prater jo alltid om hva vi skal, man gjør jo det naturlig fra våre friske barn er nyfødte, selv om de ikke da heller skjønner hva vi sier…Man gjør jo det. Og for barn som Emily så er det enda mere viktig, og viktig å forberede. La henne kjenne og føle. Bruke god tid. Så er det jo sånn at man ikke alltid har den tiden. Og så glemmer man. Og så er det flere ting som skjer samtidig. Derfor så er det så godt å ha disse hjemmebesøkene iblant, få litt nye tips og råd. De ser Emily, og hva vi kan gjøre der hun er. Så får jeg håpe at jeg husker mesteparten av hva vi snakket om, og at vi får praktisert det litt mere.

Når vi lager en slik «knaggrekke» f.eks. så er det også en påminnelse om å bruke det. Da henger det alltid i nærheten av hvor henne er og man slipper å gå å lete. Da tror vi det blir lettere å utføre i praksis. Vi kommer til å ha de samme «symbolene» i barnehagen og hjemme, slik at Lillegull kanskje etterhvert kan gjenkjenne noe av dette. Det er hvertfall verdt et forsøk!

Så skal Vcitoria hjelpe meg med å velge ut noen faste nattasanger, vi har gjerne sunget litt forskjellig og ikke hatt noen «plan» på det. I barnehagen har de de samme faste sangene, i samme rekkefølge daglig. Lurt. Dette kan kanskje for andre virke som dette blir mye opplegg, det er ikke det at vi må følge det slavisk, men det kan være et nyttig vertktøy i Emily`s hverdag. Og vi er jo alltid en av oss «på» Emily hele tiden likevel, og da er det jo greit å ha litt forskjellig å finne på 🙂 Og med den utviklingen hun har hatt i det siste, så blir det jo ekstra gøy å gjøre litt slikt også. Når man får respons, så blir man litt mere motivert til å «yte litt ekstra» med tanke på alt dette jeg har nevnt. Det virker ikke helt «forgjeves», med håp at jeg ikke blir misforstått her. Men som de sa en gang på det kurset vi var på i våres, ang. «kommunikasjon for barn som ikke kommuniserer på vanlig måte»: Når man ikke får respons fra sitt barn, på noe man forsøker å gjøre sammen eller kommuniserer sammen, vel da blir det til at man ikke prøver så ofte. Det skjer liksom ikke noe. Men om man begynner å få litt respons, da blir det mer givende, mere gøy og man får lyst til å prøve igjen og igjen.»

Vi har tidligere også fått en fagartikkel som er utgitt av Huseby Kompetansesenter og heter «hånd over hånd-en blind synspedagog i arbeid med et blindt barn». Har ikke fått lest hele enda, men har nå tatt den frem igjen i håp om å få lest den ferdig snart.

Når vi synger «Lille Petter Edderkopp» eller andre bevegelsesanger er det fint at vi bruker «hånd over hånd», at hun «leder» på en måte, ved hjelp av oss. Og om hun trekker hendene fra seg, at det da er greit.

Vi er bare så evige takknemlige for at Emily har hatt en så fin fremgang, over og over igjen. Å våkne til en ny dag, å våkne til at hver eneste dag så er det noe nytt lurt «hun har på lur». Det er en ubeskrivelig glede som jeg ikke kan få uttrykt nok i det daglige.

Ikveld vil jeg sende noen ekstra gode styrke-og bedringstanker til min beste venninne og Emily`s avlaster som for få dager siden fikk brystkreft. Livet er skikkelig urettferdig!!! Våre tanker er så ofte hos henne og familien, i den tøffe tiden de går gjennom nå med behandlinger og alt. Kunne så ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette, men hun er den tøffeste – sprekeste 5 barn`s mamma`n jeg vet om! Som sier: Dette skal jeg klare og dette skal gå bra!  Og det samme sier vi ❤ Masse varme klemmer fra oss alle seks ❤

2 thoughts on “Besøk fra habiliteringstjenesten

  1. Emily er helt fanastisk skjønn. kommer til å følge bloggen deres hver dag! angående oppkast, er det etter mat eller både før og etter? Jobbet som førskolelærer i 10år og i en barnehage hadde vi en gutt som alltid kastet opp om vi la han til å sove rett etter mat, trikset vi ble tipset om var å vente 20minutter til lukkemuskelen hadde fått lukket seg skikkelig etter måltidet.

    Liker

    • Å takk for det Tonje! Når hun slet med oppkast før, så var det 99% i forbindelse med anfall. Den siste tiden er det i perioder hvor hun brekker seg lett. Og da brekker hun seg av både smokk, flaske og alt-bare det nærmer seg munnen…Heldigvis er det lite nå, sist gang varte det en uke. Er nok ekstra viktig at hun får rapet/sitte litt opp etter maten. Og sikkert lurt å ikke hoppe på fanget like etter maten heller nei…Og hvis jeg bærer henne på en spesiell måte bort til senga etter måltidet kan det lett komme. Så det med «20 min.tiden» er sikkert lurt og har mye for seg ❤ Takk for at du følger bloggen!

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s