Småsøstrenes kjærlighet <3

DSCN1567 by LILLEGULL2010
DSCN1567, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr. Småjentene Lona i matchende deilige myke pyjameser, fra «name-it», samme størrelse til de begge (5-6 år!) julegave fra fetter, tante og onkel 🙂 Victoria i creme og brunt, Emily i lys rosa og brunt-HERLIGE!!!

Søskenkjærligheten finnes i alle hjem hvor søsken er. Selv om det blant enkelte søsken ikke alltid kan se slik ut på utsiden, så er det uansett et bånd mellom søsken. Og hvor sterkt dette båndet er, eller hvor spesielt det er, det varierer såklart. Noen krangler mere enn andre. Har riktignok hørt om søsken som ikke krangler noe særlig, og har lurt mang en gang om dette virkelig kan stemme…?! Glatter man litt over for å gi det rette «perfekt inntrykket» eller er det virkelig sant??! Som regel har det vært snakk om søster-bror så da har jeg liksom trodd mere på det…For meg som vokste opp med 7 (!) eldre brødre, så husker jeg jo hvem jeg kranglet med og hvem jeg ikke kranglet med-så vet jo at det går an. Men det hadde jo også noe med aldersforskjellen å gjøre da. Samt at det er vel ganske så kjent at søstre stort sett krangler mere enn brødre imellom, eller søster-bror-men som alltid ellers her i livet: «Ingen regel uten unntak»…

Noen går overhodet ikke overens som barn, men som kan bli gode søsken etterhvert som de blir eldre. Enkelte misliker hverandre så sterkt eller ikke har noe til felles, at de har liten eller ingen kontakt som voksne. Uansett så er man i familie. Nær familie. Og man føler stort sett et spesielt søsken-bånd uansett hva slags forhold man har. Så sant man har vokst opp sammen vel og merke. Men hører jo også om tilfeller hvor man har møtt sine søsken i voksen alder for første gang, og at man føler en «connection» umiddelbart. Igjen-forskjeller her såklart også-andre vil si at de ikke føler noe og heller ikke «føler for å ville føle noe» om noen man aldri har møtt før. At blod ikke alltid er «tjukkere enn vann». Vi mennesker kan ikke styre vårt følelsesliv. Slik er det bare. Vi er forskjellige, på godt og vondt. Og det hadde jo vært kjedelig om vi alle var like!

For Emily`s del så har hun tre fantastiske storesøstre 🙂 Hun er så heldig 🙂 De vet ikke hvor godt de kan få gjort for henne…De to store løper til når hun trenger smokken, når hun er lei seg, når oppkast eller anfall kommer. Selv om jeg er i nærheten, så roper de med en gang, samtidig som de hjelper til når de er der. De har nok fått litt et ekstra bånd til Lillegull, i og med at hun ikke er som andre barn. For Victoria så er også de to store fantastiske. Pappa og mamma har ikke mye å stille opp med når de er hjemme. Da er det best å være med de på rommene, få neglakk, høre på musikk eller at de leker med lego med henne på gulvet i stua 🙂

Idet jeg sitter her og skriver, så kommer lille store stroesøster gående mot Emily og meg og sier: » Gode snille lillesøster`n min» idet hun stryker henne over håret og gir henne en god og lang kos. Idag sa hun også en gang: «Jeg er jo her Emily». Det er så rørende herlig…Dette skjer som regel flere ganger om dagen, og oftere for hver dag som går 🙂 Oftere jo eldre og finere form Emily er i. «Emily kan sitte i den bitte-lille rullestolen sin og leke med dette sammen med meg» sier Victoria videre da hun går til gulvet foran treet, der hvor all den nye «lego-friends lego`n» er….Og igår da Victoria spurte meg: «Kan Emily og jeg leke med Barbie isammen?» Og dagen før der igjen da hun sa: «Emily og jeg kan jo dele på dukkehuset, for jeg får jo lov til å låne matta hennes!» (Etter at vi hadde flyttet dukkehuset hun fikk av oss til jul, bort til «Emily`s hjørne» i stua, da dette var eneste plassen til storesøsters dukkehus)

Det er mange slike episoder jeg kunne skrive om, kunne vel forlengst fylt en hel bok…Enkelte hendelser setter sine spor, enkelte episoder husker man utrolig nok uansett hvor fult det er i hodet fra før av…Fordi enkelte opplevelelser er så sterke. Her hjemme. Så sterk var en episode tidligere i vinter at jeg måtte gå ut av rommet, og en tur ned i vaskekjeller`n mens pappa ble igjen oppe hos de små…

Det var noen dager (eller føles som uker he he) i november at Victoria lekte butikk hele tiden. I stua. Det var å ta alle de tepper som fantes, og alle Emily`s leker og mere til, utover til en fin stor butikk. Gjerne midt i «gå-passasjen» mellom stua og kjøkkenet…Og pappa og mamma skulle kjøpe. Ikke bare en gang men flere ganger…Og alt var gratis. Etter at vi hadde «kjøpt»en del så sa vi nei til henne. At hun nå måtte vente litt, men at vi kunne komme å kjøpe senere. Hun ble da litt lei seg først før hun fort sa: «Da spør jeg Emily da». Så gikk hun til Lillegull som satt i rullestolen sin og spurte henne: «Vil du komme til butikken min?»  Straks etter sier lille store storesøster til oss: «Emily ville kjøpe». SÅ tar lille store storesøster og løsner bremsene fra rullestolen, og triller sin lillesøster bortover stuegulvet, parkerer stolen, tar bremsene på og lar Lillegull kjøpe noe fra butikken hennes…Da jeg kom tilbake til stua, så fortalte Victoria villig alt Emily hadde kjøpt. Fortalte det på den mest naturligste måten…

Den scenen ble sååå sterk for oss begge…Synet av Victoria på fire år, som triller sin lille kjære søster på 2,5 år bortover i rullestol…For en omtenksom, kjærlig, omsorgsfull, snill og god liten storesøster!!! HUN ser ingen begrensninger selv om lillesøster ikke kan snakke eller gå. Neida, hun ser bare muligheter hun! Hun vil ha med Emily på barbielek og butikklek. Hun inkluderer sin lillesøster. Hun stenger henne ikke ute. Det virker som det er en selvfølge for henne. Hun snakker til henne og ikke om henne. Noen ganger kan Victoria også si: «Emily sa ja!»

Det blir så sterkt fordi tankene iblant kan vandre, om at de ikke er som småsøstre flest. At de ikke får leke som søstre flest. Ikke får krangle som søstre flest. (eller kanskje de ikke ville krangle sånn..?) Og at lille store storesøster ikke riktig forstår helt rekkevidden av det hele i den alderen hun er nå. Det er ikke noe jeg grunner over hele tiden, men når det er stille i huset (og det er jo ikke ofte akkurat) eller når det oppstår spesielle episoder slik som beskrevet over, ja da kan tankene komme. Og spesielt tankene om at sjansen for at de skal oppleve død og savn tidlig i livet-at sjansen for det er større enn om Emily hadde vært et vanlig barn. At de har og får en litt tyngre bagasje og ballast i livet, enn de fleste andre barn og unge.

Vår lille store Victoria ble så altfor fort stor, vår kjære 4-åring…Hun fikk fort kjennskap til sykehus, medisiner og sprøyter. «Me au-au» sa hun da hun var knappe to år gammel og Emily krampet stadig vekk. Hun kalte Emily for «me» da hun kom til verden, Victoria var bare 19 måneder gammel. Og for henne så er Lillegull beste lillesøster i verden! Og for oss er Lillegull også den beste minstegull vi kunne fått…Tross hennes sykdom og utfordringer, så er hun vårt Lillegull Emily, som vi er så uendelig glad akkurat som hennes tre storesøstre ❤

6 thoughts on “Småsøstrenes kjærlighet <3

  1. Jeg var en gang så heldig å få være tilstede i en gruppe med barn som snakket om det å være søsken til barn med funksjonshemming. De ble blant annet spurt om hvordan de trodde livet ville ha vært dersom søster eller bror var funksjonsfrisk. Da svarte et av barna at det ville ha vært et helt annet liv. Da ville de kanskje ha kranglet mye, og så ville kanskje vedkommende (eldre søsken) ha vært mye ute med kjærestene sine?! Jeg synes det var et fantastisk svar, og et helt annet svar enn vi «pedagogiske» voksne som stilte spørsmålet kanskje forventet. For meg sa det noe om barns iboende evne til å forholde seg til det livet de har som det mest naturlige i verden, uten å nødvendigvis vinkle det verken veldig positivt eller veldig negativt:) Det var et svar jeg som voksen lærte mye av.

    Denne historien kom jeg til å tenke på da jeg leste din rørende beskrivelse av forholdet mellom søstrene. Poenget mitt er at jeg tror barna dine først og fremst vil huske oppveksten sin som fylt av kjærlighet og gode minner, med den fine familien og den hverdagen de hadde. Selv om denne hverdagen også inneholder erfaringer og realiteter jeg er sikker på at jeg har alle som leser her med meg i å ønske at dere hadde sluppet.

    Jeg sender Emily, Victoria og alle dere andre i familien de varmeste ønsker for det nye året!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s