Ikke som alle andre…

20130808_091742 by LILLEGULL2010
20130808_091742, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr.Lillegull under morgenes fysio-time i barnehagen. Det er gøy å gripe sideliggende! Hun ble så rolig og fikk så fokus. Og meg litt støtte og hjelp så jobbet hun intenst med armen sin 🙂

Victoria tegnet en rørende tegning her nylig: et stort hus og fire mennesker. Det var en trapp og en heis i huset. Heisen var til Emily og mamma, og trappa var til Victoria og pappa.
Mange tanker, mange tanker som farer gjennom hodet da når Victoria bringer sannheten frem. Sannheten om at Emily ikke er som alle andre. Hun tegnet sannheten, at Emily er avhengig av heis og en voksen. For alltid.

Få dager senere sa hun: «Selv om Emily blir voksen så kan hun ikke være alene. Hun må ha noen til å passe på seg hele tiden. Og så kan hun ikke bo alene. Hun må bo på et slikt sted som Tua.»

Rørende. Igjen farer tankene mine. Har vi eller andre snakket høyt om dette slik at hun har overhørt dette? Eller forstår allerede hun som «snart 5-åring» at slik er det bare med Emily?

Tidligere trodde hun at bare Emily ble større, så kunne hun begynne å gå. Men etter at jeg da brukte et annet eldre funksjonshemmet barn hun kjente «som eksempel», så har hun ikke snakket slik. Det var liksom som om hun godtok det med en gang da hun fikk en praktisk forklaring. Hun forstod fort at da var det bare sånn da. Da var det sånn at Emily aldri kommer til å gå. At lillesøster ikke er som «alle andre.»

Nå er jo det mange barn som ikke er som «alle andre». For en lærdom både Victoria og alle de andre i hennes barnehage har, de er så vant til at det finnes barn med spesielle behov. Noen kan gå men ikke snakke vanlig via stemmen sin. Andre ser helt friske ut men har knapp på magen og kan ikke spise noe særlig via munnen. De lærer at det er mange forskjellige mennesker. De vet mere som 2-3-4 åringer enn deg jeg visste som 37 åring før jeg fikk Emily…

De stiller ikke så mange spørsmål slik vi voksne gjør. De godtar mere på en måte at «slik er det». De er ikke så skeptiske. De ser ikke så begrensninger som vi har lett for å gjøre. For en kjedelig verden det hadde blitt om alle var like. Om alle var vanlige og om alle var «som alle andre.» Takk og pris for den lærdommen vi får når vi har eller møter andre med spesielle behov. Og for en glede-og hvor viktig-for disse uvanlige barna at de får en slik varm inkluderende velkomst som de hvertfall får i barnehagen vår. Victoria kommer hjem og kan tegn til tale, og hun spør oss om det er et tegn hun lurer på. Mor blir svar skyldig stort sett, vi må gjette oss litt frem…

Den store trøsten er og blir at Lillegull ikke vet. Det hadde vært verre at hun visste. Om hun forstod at hun var annerledes. Forstod alt hun gikk «glipp av» – i andres målestokk vel og merke. Da hadde situasjonen hennes og vår vært helt annerledes. Hun vet ikke om noe annet liv, hun savner ikke noe av dette, hun er ikke lei seg. Og for en herlig form hun er i om dagen! Hun smiler og ler, og gjør stadig små fremskritt motorisk. Hun utforsker verden, sin lille verden – men overrasker oss stadig.

«Så hvorfor skal vi andre da gå rundt å sørge over at hun ikke er som alle andre?»

2 thoughts on “Ikke som alle andre…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s