Hver gang Emily har vært borte på avlastning, så får jeg en følelse at hun har blitt «enda litt sterkere»…At hun har blitt «enda litt større»…Slik føler man jo ofte om sine små så fort de har vært borte littegrann, om det så er kun for et par dager. Hun må ha blitt mye sterkere mht til «begynnende hodekontroll» siste måneder. Hun er mye mer interressert i leker, kikker og utforsker. «Griper på en måte» etter og rundt leken.
Hun trives bedre i mageleie, selv om hun ofte fortsatt klager da hun kommer over på magen (enten av seg selv etter at vi legger henne på magen)
Hun elsker sine «sit-ups» fortsatt-se skrytelink under. Hun har gjort det lenge. Når hun ligger på ryggen, så tar hun tak, løfter hodet samtidig som beina. Og nå synes jeg hun holder både hodet og beina lenger oppi lufta av gangen. Så kan hun rulle rundt, ikke hver dag, men nesten. Men hun aker seg hele tiden, rundt i sirkler, frem over og bakover. Så plutselig så er hun utenfor matta og på gulvet…Da sier hun tydelig ifra! Det er jo ikke noe godt å ligge på et hardt tregulv…(på linken er det også et bilde hvor bare hodet er på matta)
Vi følger jo med, men er ikke så forskrekket som jeg nok var før. Husker så godt en fagperson sa til meg da Lillegull var lita: husk andre 1-åringer løper rundt og slår seg stadig vekk» En fin påminnelse. Ikke det at hun skal slå seg, men det er greit at hun også kommer «borti noe»-at hun får «kjenne på andre ting» enn alt det bløte. At hun også får utforske litt. Man har altfor lett for å beskytte dem så veldig mye…
Lillegull har storkost seg hos avlaster Aina og familien i helga, hatt det som plommen i egget. Hun har nå sovet lite natterstid da, og litt urolig i magen frem til hun fikk gjort litt solid bubbing lørdag 🙂 Vi er så heldige som har en så fin avlastningsordning, både nattevaktene, ettermiddagene og denne helgen pr. måned 🙂 Godt for Emily og godt for oss. Helgen vår gikk med til forberedelser til Rebecca`s vennebursdagsfest fredag, litt jobbing, litt shopping og litt blomsterdekorering. Søndag før vi hentet Lillegull var vi i konfirmasjon til niese Oliva-det var en fantastisk fin dag både i kirken og i selskapet 🙂 Klarte ikke holde tårene unna når Oliva gikk opp til alteret, prestens ord passet så fint og det var bare en utrolig flott stund for Olivia, hele familien og kirken 🙂 Det var i Fon Kirke, ganske så liten kirke, så vi spøkte med det etterpå at «Holt tok opp nesten halve kirka»…Og litt humor: presten sa det var flott å se så mange i kirken. Sist han sa det var det julaften. Et tips for å unngå stor-rushet, var å komme i tillegg en av de andre søndagene i året… 🙂 🙂 🙂
Har «spart opp» noen ettermiddager i det siste, slik at vi også har hatt lørdag dagtid – gull verdt. Da har man fått ryddet litt i kjeller og loft, og noe ute. Man blir overrasket hver gang man ser på klokka, for man får jo gjort så mye på så kort tid! Huset bærer preg av et «par års forfall» – og jeg blir lettere til sinns når man får litt system i sakene igjen…Er nok egentlig en control-freak-men har bedret meg med årene av naturlige årsaker 🙂
Så avlaster Heidi var jammen lur da hun overtalte meg til å la henne komme 16. mai ettermiddag,det var godt!! Vet vel ikke hvordan vi hadde vært så i rute til 17. mai om hun ikke hadde kommet 🙂 Og avlaster Karine som også insisterte på å komme 17. mai natten, i ettertid kunne jeg også innrømme at det var smart foreslått….vi var jo «helt kake» kl. 19, selv om det hadde vært hvertfall min mest avslappende nasjonaldag ever.
Etter x antall bakedager og kvelder, så har jeg vel også innsett at det ikke er så aktuelt «å bake med Emily» igjen. Først hennes 2-årsdag, så Rebecca`s 16 årsdag med familie, senere vennebursdagfest, så 17. mai kake….Selv med noen fridager fra jobb, så er jo Lillegull her og krever sitt 🙂 Hun er ikke så lysten bestandig til å vente på en deig, ovn eller kake….Så får man dårlig samvittighet om man ikke får kommet til henne akkurat der og da, når hun trenger oss. Victoria krever sitt også, og pappas skulder som er langt ifra bra.
Så uten å klage for mye, så betyr alt dette at Emily krever oss 100%. Og det er vi jo såklart glade for, altså vi er glade for at hun er her med oss. At vi får ha henne hos oss 🙂 At vi har fått henne hos oss mye lengre allerede enn først fryktet. Glad er en mild utrykksform….Ingen ord kan beskrive hvor fantastisk lykkelige vi er over å ha vårt minste lillegull her 🙂 Og nå at vi tenker at hun vil være hos oss lenge lenge….
Men at avlastning er nødvendig og godt, det er det ingen tvil om. Spesielt når vi begge er i full jobb. Man skal gjerne strekke til i alle retninger, og det er umulig å strekke til i alle kanter 100 % til enhver tid. Men trøster meg med at det er det ingen foreldre som kan. Selv med friske barn.
Brillene til Emily er ikke lenge på om dagen, hun river de av. Har lenge vært opptimister, tatt på briller, tatt av briller, pusse og satt på igjen. Så mye som mulig. Men siste uken så viser hun jammen at hun skal ikke ha noen briller på. Det positive er jo at hun har blitt sprek på den måten og. Så sprek at hun får tatt tak i brillene og fått de av seg…At hun forteller at «nok er nok»- «hvorfor i all verden har jeg disse brillene på meg?» «De er jo enten fulle av grøt eller flekker likevel….!! (det er jo også en deltidsjobb å pusse brillene non-stop) Jeg ser greit nok-brillene er bare i veien!»
Vårt spreke Lillegull-måtte du alltid være så sprek som du er nå og mere til-håper natten blir god for deg og nattevakt Ragnhild 🙂 🙂 🙂
http://www.flickr.com/photos/71813633@N06/sets/72157629835317866/show/
Via Flickr:
lillegullemily 