Ph-registrering

DSCN1135 by LILLEGULL2010
DSCN1135, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr.

Så var dagen her for ph-registrering, med sonde nedi spiserøret 24 timer. Vi møtte på sykehuset tidlig imorges, men kunne heldigvis reise hjem etterhvert. Vi er på en måte «lagt inn», slik at om noe skulle falle ut eller skje det neste døgnet, skal vi bare kjøre inn igjen. Så er det å reise inn imorgen tidlig å koble alt fra.

Det var ikke akkurat gøy å få sonden lagt ned, men det gikk overraskende greit! Mor var forberedt på «mye verre». Lillegull sa skikkelig fra etter at hun hadde fått beroligende (midazolam), nesedråper, da hylgråt hun et par minutter før hun ble ganske så rolig. Hun sovnet ikke av dette akkurat, men ble litt slapp og ganske rolig en halv times tid.

Hatt besøk av Emily`s alltid så koselige ergoterapeut her hjemme, litt justeringer på både vogn og stol 🙂 Denne jenta vokser jo i rekordfart! Stadig vekk noe å stille inn på 🙂

Ellers så er det bare kose dag for oss to, litt å holde øye med og holde styr på denne veska med målingsapparatet og ledninger som helst ikke skal dras i. Derfor disse søte skinnene på armene-de funker! Dessuten må vi skrive ned når hun ligger/får mat/drikke/med./oppkast etc. samt trykke på måleapparatet.

Lillegull var våken i flere timer i natt, så håper hun tar en liten høneblund i løpet av dagen 🙂

En god dag til alle Emily`s følgere!

Telemetri

DSCN0733DSCN0725DSCN0735

Telemetri, a set on Flickr.

Da er vi snart halvveis i 24 timers eeg-registreringen på «Telemetriavdelingen» på SSE. Dette er i et eget bygg, med ganske nye («ny-oppussede tatt i betraktning at det er sykehus vi er på) og fine rom.

Lillegull har 26 elektroder festet til hodebunnen, en lekker «heklelue» (som jeg kaller det, litt penere enn det som det i realiteten er: bandasje he he) og en hjelm over det hele. Var uten hjelm den første timen, men i den farta hun holder på om dagen så var det best å få hjelmen på så ingenting løsner. En ledning  måtte festes på nytt i formiddag, litt justeringer underveis må vi regne med. Når hun f.eks ligger på rygg så ligger hun jo litt og gnir hodet-satser på at hjelmen beskytter en del så vi slipper å ordne så mye mer.

Om hun skulle få et anfall så trykker jeg på en knapp. Hun er på EEG-registrering hele tiden, samt video-overvåking i rommet her. Men opptak blir det kun gjort når vi har trykket. Dvs. da spoler de både 5 min. tilbake og 5 min. fremover. Slik at vi trykker også når det er noe «mistenkelig», da er det lettere for «eeg-ekspertene» å gå inn på det aktuelle tidspunktet og analysere lettere. Dette er jo en stor jobb…Vi pleier å få svar ca. 1-2 uker etter vi har vært her. Idag har jeg trykket et par ganger når hun har våknet med et smil (etter 2 min. powernap) og et par ganger når hun har hatt voldsomme hode/armer/bein bevegelser samt latter i forbindelse med dette. Er noe av dette noe epileptisk betont/aktivitet i det hele tatt? Eller har bare Lillegull det super gøy?! 🙂 Kun en måte å finne det ut på: EEG over lengre tid her på huset .-)

Men stakkar Lillegull, vært mye for henne idag. Begynte med masse blodprøver som absolutt ikke var gøy idag! Skikkelig sår og sinna gråt, og tok en stund før hun roet seg etterpå. 15,2 kg og 95,5 cm lang, store jenta vår!!!

Påsettingen av elektrodene her oppe på telemetri`n, var ikke akkurat gøy heller. Og Lillegull gjorde det ikke akkurat enkelt for de to fantastiske sykepleierne som gjorde dette heller. Emily viftet med armer og ben, hodet frem og tilbake i rekordfart og en intens sinna og sår gråt i store perioder også…Helt utrolig hva de fikk til på så kort tid, men disse pleierne gjør dette daglig og er vant til masse utfordringer med barn med vanskelig epilepsi. Det er jo som oftest de mest epilepsi-rammede barna som kommer hit (og voksne for den saks skyld)

Hatt ubeskrivelig kos besøk her idag av familieterapeuten, hun er like fantastisk hver gang vi er her 🙂

Akkurat nå har Lillegull kost seg med vaniljekrem og sjokoladepudding-det var nam nam det! Ellers så føler jeg litt som på gamlehjemmet he he: tidlig middag kl. 14. Men passet greit inn for oss 🙂

Da får jeg gå tilbake til Emily som sitter ganske så aktiv ved siden av meg i rullestolen hennes. Får flytte henne over til «binga»-en utrolig fin sak vi har fått inn her til henne. Minner meg om den blå store høye «madrassen» vi landet på i gymèn når vi f.eks. hoppet høyde.  Men denne med kanter og litt annen form. Skal forsøke å huske å poste bilde senere 🙂 Oppi der trives både Lillegull og mamma ❤

Emma Sansehus

DSCN0700 by LILLEGULL2010
DSCN0700, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr.

Så var vi vel installert på SSE igjen, godt å være her igjen, et år siden sist. Så godt å treffe alle ”gamle kjente”, og alle syntes Lillegull har blitt så stor! De andre større barna er så opptatt i Emily, vil kose med henne og spør i vei 🙂
Ny lege denne gang, han tok seg veldig god tid under innkomstsamtalen 🙂 Alltid godt å gå igjennom Emily`s ”helsehistorie”. Han anbefalte at vi startet med Losec pga. den stadige oppkasten. I det siste har jeg også lurt veldig på dette med refluks, syntes vel at det har vært litt mye oppkast til tider-selv i perioder uten forkjølelse. Da skal vi forsøke det i 3-4 uker, se om det hjelper. Han syntes uansett at man kunne ta en slik ph-registrering mht til refluks. Det at fingrene konstant er i munnen nå også, kan evt. også være et tegn på refluks…Enkelte dager har hun en vott på i perioder, hun har nemlige tydelige ”nesten bitemerker” på fingrene på høyre hånd. Alternativet blir smokken og at vi tar hendene hennes ut. Begge deler hjelper jo bare en liten stund av gangen…
Veing, måling og blodprøver i morgen tidlig. Her kan de jammen ta ”speil av rivotril” også, ikke bare av keppra epilepsi-medisinen hun tar. Hun lå veldig lavt i ”keppra-speil”etter siste store anfall, slik at de vil sjekke dette igjen. Så det sammen med eeg-registreringen vi skal på i morgen kl. 9, vil legge grunnlag for videre medisinering og evt. endring. Snakket en del om dette med medisinbytte, da jeg også har fått mange andre gode tips. Men først må vi få avklart om hun virkelig ligger lavt i speil. Om hun ligger så lavt som man frykter, er det ikke rart at hun har økende epileptisk aktivitet og det siste store anfallet for nå fire uker siden.
Så 24 timers EEG/telemetri (video-overvåking) i morgen, satser på at det døgnet går greit oppe på telemetri-avdelingen. Alltid litt vanskelig å sette elektrodene på hodet til Emily pga. ingen hodekontroll, men det fungerte ok da hun satt i rullestolen for et år siden. Tenker vi gjør det på samme måte denne gang, da hun blir veldig tung på fanget.
Ellers så har vi både hatt besøk i dag samt vært på Emma Sansehus (organisert tur fra SSE) så dagen har virkelig gått fort her på SSE. Klikk på denne linken http://www.emmagjestehus.no/emma-sansehus-snoezelen for å ta en titt inn i Emma`s verden, og på denne linken http://www.flickr.com/photos/71813633@N06/sets/72157631830720788/show/with/8113795780/
for å se noen skrytebilder av Emily`s verden fra sanseopplevelsen  Hun storkoste seg så at vi også fikk til et skikkelig bubbe-skift (på et fantastisk tilrettelagt stellerom for funksjonshemmede jippi) under vårt besøk der. Det var helt FANTASTISK DER! Har allerede bestemt meg for at her må hele familien på en søndagstur i vinter! Anbefaler både friske barn og barn med spesielle behov og deres familier om en tur dit!
En god kveld til alle Emily`s følgere fra oss på SSE (Og heldige Lillegull som har nattevakt Aina på plass her som passer på henne, heldige mor som får sove godt i natt)

Langvarig anfall

DSCN0269 by LILLEGULL2010
DSCN0269, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr.

Så skjedde det som alltid henger over oss, men som har blitt en litt fjernere tanke for hver dag som har gått. Emily fikk et langvarig anfall søndag kveld, som resulterte i ambulanse og sykehus. Vi ga henne akuttmedisinen stesolid to ganger hjemme, uten at den hadde noen effekt. Som fryktet. Da hun hadde mye anfall da hun var nyfødt, hadde akuttmedisinen liten eller ingen effekt. Derfor ga vi det minst mulig, og idet jeg satte stesolid nr. 2 igår så skjønte vi hvor det bar…Det er som om mpei-sykdommen, kroppen hennes er helt resistent mot akuttmedisin.

Etter ankomst sykehus, etter ca. 15 min der fremme så ga det seg. Endelig så sluttet anfallet å jobbe i kroppen hennes, stivheten avtok, «smattingen/tyggingen» stoppet. Etter totalt 1 time og 20 minutter som anfallet varte. Endelig roet kroppen seg. Hun sov deretter i 12 timer 🙂 Jeg ble glad når hun hylgråt da vi vekket henne tidlig på morgenen for blodprøver og speil av keppra (epilepsimedisinen), glad for at hun ikke hadde mistet muligheten til å gråte.

Emily`s anfallsregler er klare: ved anfall over 5 minutter: gi stesolid. Om det ikke gir seg innen 10 min.: samme dose på nytt. Og når dette heller ikke bryter anfallet innen ti minutter, er ambulanse neste og rett inn på barneavdelingen. Ingen legevakt eller luring her. Jeg presterte jo å ikke huske nød nr. engang, så da var det godt å ha andre som var våkne her. Nattevakten hadde akkurat kommet da anfallet startet, Rebecca var her og vi to mamma og pappa. Omsorgsfulle største storesøster tok tiden og hjalp til. Pakket bagen sammen med nattevakten. Det var godt å være flere ❤ Ambulansen kom etter fire minutter og de var helt supre. Jeg ble med i ambulansen, pappa kjørte etter. Han tok nedre vei ut av by`n, og måtte vike for ambulansen ved Borre…Det var en rar følelse, å vite at hans minste Lillegull ble fraktet forbi. Mange tanker hos oss den kvelden. Eller enda mere i etterkant. Alt gikk så fort.

Stakkar Lillegull, det var vondt å se henne så fjern i blikket igjen. I begynnelsen av anfallet. Nå som vi har en form for kontakt med henne (selv om «andre» kanskje ikke føler blikk-kontakt, så føler jo vi en viss kontakt nå) var det utrolig hvor stor «forskjell det ble». Hadde ikke trodd det «gikk an å få så et fjernt blikk». Når hun var lita og krampet masse, da hadde vi jo ikke den kontakten som vi har med Lillegull nå. Så på mange måter så var det så annerledes å oppleve et anfall igjen.

Det var vondt å se kroppen hennes «jobbe» med knyttede stive hender. Litt syklebevegelser med beina, som først hadde vært så stive og tunge at man ikke fikk løftet opp det ene beinet engang. Tung som en stein. Skriket som var i begynnelsen av anfallet. Øynene vidåpne og «bakover»? Og til slutt en intens «tygging-smattebevegelser» som først skremte oss litt. Trodde først det var noe som satt fast i halsen ,noe hun ikke fikk opp. Men som vi forstod etterhvert bare var en del av anfallet. En ny type anfall. Hun smattet som regel på slutten av krampene da hun var lita også, men det kan ikke sammenlignes med hvor voldsomt det var nå. Nå er hun jo så mye større enn dengang, hun sluttet å krampe da hun var 10 måneder. Og vi skal ennå flere måneder før der igjen, hvor hun hadde langvarig anfall. Og da var vi som regel allerede innlagt. En ambulanse tur før har det vært, like etter vi kom hjem fra sykehusopphold nr. 2, desember 2010, like etter diagnosen. Stesolid hjalp ikke den gang heller bestandig…

Mulig vi prøver en annen akuttmedisin neste gang, resepten er på vei. Epistatus. Den har vi også hatt vekslende hell/uhell med, men verdt å forsøke tenker vi ved neste langvarig anfall. Den sitter ikke så lenge i kroppen heller, og den kan gies i munnen. Stesoliden gis rektalt, sitter veldig lenge i kroppen og i tillegg alltid en «viss fare» for at hun vil bubbe i etterkant=medisinen kommer ut igjen…

Dagen igår var preget av gråt og konstant uro i kroppen fra hun våknet 10.45 til hun sovnet av utmattelse på magen min 19.30 Våknet så snart igjen, men sovnet godt for natten 20.30 og sov helt til kl. 7 imorges! Det at hun gråt igår var nok pga. ubehag etter anfallet. Det tar på en liten kropp…En litt sen avreise til barnehagen idag, men så blid og fornøyd. Hun smilte iblant allerede igår (tok pipedyr-testen!) og drakk av flaske. Det er jo det man er redd for, at ferdighetene hennes skal bli svekket…Vi var hjemme fra sykehuset på ettermiddagen. Godt!

Men denne anfallsepisoden er egentlig vår hverdag. Emily`s hverdag. At Emily har hatt så lite anfall som hun har hatt siden hun var 10 mdr., vel det er jo et under. Vi er jo mentalt forberedt til enhver tid. Akuttmedisin er med overalt. Alltid litt på vakt, men så skal vi jo leve også. Slik at vår hverdag er ikke endret etter dette anfallet, selv om kanskje andre kan tenke det. Okei, så ble vi litt overrasket søndag kveld. Men dette er også noe vi tenker kan skje når som helst, hvor som helst. Alltid tilgjengelig, alltid på vakt…Hun har i tillegg hatt økende epileptisk aktivitet siste par uker, i form av «armer og bein» KONSTANT i raske-brå-bevegelser. Nå også hodet som hun «kaster» fremover og bakover, spesielt når hun f.eks. sitter i rullestolen sin. Uvisst hvor mye som er ren økende motorisk utvikling og hvor mye som skyldes epileptisk aktivitet.

Emily var anfallsfri fra hun var 10 mdr. til hun var 23 måneder gammel. Det var og er helt utrolig! Så tre anfall i våres, to stk. i sommer og et lite «tvilstilfelle» i august. Alle har vært korte anfall. Det er ikke uvanlig at mpei barn har mye anfall også når de er eldre slik som Emily. Har inntrykk av at de fleste har minst en periode over et par dager hver måned med anfall. Venter på svar på keppra speil imorgen, før vi øker den. Om dette er så «viktig»  – vel det blir ren gjetning. Slik som med så mye annet med MPEI…Men om keppra fungerer, så er det hvertfall ingen vits i å være «under-medisinert». Hun har mye å gå på, hun får en ganske så lav dose. Og denne medisinen er ikke sløvende. MPEI er som en berg-og dalbane. Det kan være helt tilfeldig at dette kom nå. Akkurat som den kan dukke opp i dette øyeblikk.

Å jeg kunne så ønske diagnosen var lettere å behandle! Ikke en mirakelkur, men ganske enkelt hvilken type medisin som kan fungere. Både den daglige og den som må gis ved langvarig anfall. Det hadde vært så mye lettere…Så mye lettere for vårt Lillegull. Så mye lettere det hadde vært for henne om det var en medisin som virkelig stoppet krampen innen sekunder etter at den bli gitt. Jeg spør ikke om mye, jeg spør ikke om at hun skal blir frisk. Jeg spør ikke om et mirakel. Bare noe som funker! Er det for mye å spørre om MPEI?!!!

Men Emily er tilbake i hennes super-form igjen, det er ingen selvfølge-og det er vi evig takknemlig for! Håper det blir lenge til neste langvarig anfall, og at hun får mange mange gode strålende Emily-dager fremover ❤

Elsker deg vårt Lillegull ❤ 

Bilder fra SSE oppholdet

Mamma tok SSE oppholdet som en liten husmorferie og «bare Emily og mamma tid» – men vi er veldig glade for å være hjemme igjen altså! Det var veeeldig godt å få av elektrodene i morges, det var en lang og mye våken natt for meg (og mamma) Her er noen av skrytebildene mamma tok av meg på sykehuset:

This slideshow requires JavaScript.

 

 

EEG registrering på SSE

Så er vi på SSE, Sandvika igjen. Emily`s femte opphold her, men nå var det jo syv måneder siden sist. Vi kom hit igår morges, hadde legesjekk og en veldig bra innkomstsamtale med lege og sykepleier. Her ser dere Emily sovende for natta, med elektrodene på…De er festet til et eeg apparat som oppbevares i en liten ryggsekk. Den har vi med oss overalt, så trykker vi på bryteren ved noe «mistenksomt» og noterer evt. anfall. Det er godt å slippe å være oppe på telemetrien, som er et eget bygg med video-overvåkning også på rommet. Man blir ganske låst fast ved å være på dette rommet i 24 timer…så takk og lov for «track it» ryggsekken og at vi kan være her nede på avdelingen 🙂

Elektrodene ble satt på imorges, og det var slettes ikke noe gøy! Emily hadde allerede hylt under blodprøvetaking et par timer tidligere, og var ikke så veldig interressert i å få disse «dingsene» på hodet sitt stakkar. Tror nok ikke det var så vondt. Men det å bli holdt, i tillegg til at hun var trøtt. Hun tok en liten hvil på forhånd, men den varte bare i ti minutter…Det er jo det som er så vanskelig med Emily. At hun sliter med å finne roen. Det er alltid vanskelig å planlegge med små barn, men med Lillegull blir det jo litt ekstra vanskelig. Men denne «pastaèn» som man smører på hodet alle de steder hvor alle elektroder skal festes, den kan nok svi litt. Og når Emily først har begynt å skrike, ja da er det ikke mye som hjelper. Vi tre damer (sykepleier på eeg-registreringen, Emily`s kontaktsykepleier her og jeg) sang og ordnet med smokker og flasker og leker…Tok med «panda-stolen» hennes slik at hun kunne sitte i den. Men Lillegull endte opp på mors fang stakkar. Uten at det gjorde noe store underverker men føltes litt bedre hvertfall for oss alle…Når alt var over og hetta var godt på, så sovnet Lillegull på fanget og sov videre i vogna en god stund.

Emily har ellers vært litt sutrete i ettermiddag, ikke så blid som hun pleier. Det er nok både pga. litt ubehagelig og stramt med dette på, samt at hun ikke har bubbet idag. Det gjorde hun til gagns på vei innover igår! Hun sovnet ikke i bilen, hun forsøkte gang på gang, og jeg stoppet flere ganger for gjentatte smokke-forsøk…Vel fremme luktet det veldig, og Lillelam kjolen hun hadde pynte seg med, måtte fort av da det jo går igjennom alle lag…

Det er godt å være tilbake her. Vi er på avdeling A, og her har vi ikke vært siden september ifjor. De to siste opphold har vi vært på C. Vi har faktisk det samme rommet (rom 1) som vi hadde da under vårt første opphold her, da Emily var 6 uker gammel. Litt rart å tenke tilbake på. Noe helt annet å være her nå. Veldig godt å treffe igjen ansatte på begge avdelinger. Veldig godt å treffe andre foreldre igjen. Vi traff faktisk en gutt på fire år og hans mamma som vi ble kjent med under vårt første opphold her. Alle syntes det er så godt å se Emily igjen, så godt å se hvor stor jente hun har blitt 🙂 Igår kveld hadde vi også besøk av Emily`s tante som bor like i nærheten, like kos som alltid å ha besøk av henne 🙂

I natt forsøkte vi flytende Melatonin, og det tror vi er årsaken til at Emily hadde en ganske rolig natt. Den kan visst virke bedre på enkelte diagnoser enn Melatonin i pulver gjør. Hun fikk halv dose før hun la seg, og resten av dosen da hun våknet kl. 01. Hun hadde da surret i vel en halv time. Kvart over to sovnet hun, og sov til 06.30 Så en slik – faktisk- god natt er leeeenge siden hun har hatt! Så vi prøver samme i natt, så får vi se. Har fått med denne medisinen hjem, så det blir spennende å prøve over en tid 🙂 Hun hadde en episode i går kveld, med «litt kvepp anfall» i ca. 5 minutter. Men hun sov så rolig gjennom det, og det var bare høyre hånd som gikk opp og litt «bekymringsrynker» i pannen.

Da må mor finne køya, hadde tenkt å avslutte med en bildeserie fra vårt korte SSE opphold men sliter med å få overført bilder. Så det får komme senere… Elektrodene taes av imorgen tidlig, da er 24 timers «track it» over og vi kan reise hjem igjen 🙂 Resultatet kommer noen uker senere, fint å få en registrering under Emily`s gode periode 🙂

Hjemme igjen

Det er ubeskrivelig godt å være hjemme igjen, selv etter bare to dager innlagt på sykehus! Det er godt å ha Emily liggende ved siden av seg, så våken og fin uten den irriterende sonden 🙂 Er så takknemlig og glad for at hun ikke har fått noen infeksjon eller annet sålangt. Det var overfullt på barneavdelingen, helt kaos til tider med veldig mange syke barn. Infeksjoner og div. virus. Emily stakker var ikke utenfor rommet vårt.  Trenger jo ikke akkurat ta med sykdommer hjem…En gang vi var inne til kontroll etter jul, husker jeg legen sa til oss: «dere får skynde dere hjem før dere blir syke! «Så sånn er det på sykehus…

Vi fikk ikke enerom denne gang, men delte rom med ei annen herlig lita jente og mamma`en hennes 🙂 takk for kjempekoselig selskap! Godt å utveksle erfaringer og høre deres historie. Det er mange skjebner der ute, mange familier som har en tøff hverdag hver eneste dag. Barn som har det annerledes enn andre barn. Fikk snakket og «catchet»  opp med mamma`en til en skikkelig go`gutt som begge har bodd på sykehuset nesten 1 år. Ble kjent med dem tilbake på nyfødt. Føler virkelig med hele familien. Håper av hele mitt hjerte at de etterhvert kan få en bedre familiesituasjon hele familien. De har heldigvis begynt å få noe avlastning nå, selv om det er minimalt. De burde absolutt ha mye mer…og håper snart ventetiden deres for videre behandling er over.

Emily startet dagen med noe oppkast under et anfall, da gikk det noen tanker…men det ble heldigvis kun en liten gang til. Så mesteparten av maten idag har hun beholdt 🙂 Det er så godt,  så godt 🙂 Ingen feber, og det ser helt fint ut rundt peg`en. Har vært ca. et anfall i timen. Hun har ynket seg og smågrått litt etter noen av anfallene…for meg som mor er det faktisk litt godt å høre litt gråt. At hun sier ifra. Det har da som regel vært tid for ny paracet, slik at jeg tror det har vært litt ubehag. Så det er jo ikke noe ålreit da men…det har gitt seg fort da 🙂 Og hun er godt i gang med «bubbing» igjen-endelig-og veldig mange våte bleier 🙂

Ble ikke mye nattesøvn i natt. La meg sent til å sove, jeg visste det kom til å bli en tøff natt…innmellom så har jeg for vane å legge meg «så sent som mulig», og så ser jeg frem til at jeg snart kan stå opp igjen…For det blir jo ikke så mye søvn likevel…Ble endel piping fra pulsoksimeteret i natt, mye anfall. Brekninger. Til slutt på morgenkvisten skrudde jeg den av og la Lillegull ved siden av meg i senga 🙂 det er alltid kos, og da våkner jeg av den minste bevegelse ❤

Vi skal kose oss veldig i helgen, håper virkelig Victoria ikke blir lenge syk. Hoster sånn stakkar. Må prøve det vi kan for at hun ikke koser med Emily. Victoria hadde gledet seg til å sove hos venninna mi i morgen natt og hilse på «ky» (hønene deres) men det får hun ha til gode annen gang 🙂 Veldig godt å komme hjem til Victoria. De store jentene er i Holmestrand i helgen, men vi skal kose oss til uka 🙂

Tusen takk for herlig vask igjen her hjemme igår kveld!

Så håper vi at Emily klarer å beholde mesteparten av maten fremover, at hun ikke får noen infeksjoner og at såret holder seg fint 🙂 Hun sover så godt ved siden av meg, puster så rolig og fint. Fått kveldsmedisinene og snart klar for siste måltid. Fikk en ny fin matpumpe, slet litt med den til forrige måltidet. Er jo ikke akkurat teknisk av meg…men skal få det til nå 🙂

Håper du får en rolig kveld videre,  og etterhvert en god natt Lillegull…vi er hjemme igjen 🙂 🙂 🙂 hurra!

God god klem fra mamma og pappa`n din