Det er med stor takknemlighet og ydmykhet at jeg her kan dele masteroppgaven «Hverdagsliv og ventesorg – hvordan leve livet på lånt tid» med Emily`s trofaste lesere.
Hun som har skrevet oppgaven betyr mye for meg. Og hun betydde spesielt mye på et av oppholdene på sykehuset da Emily bare var noen måneder gammel. Da vi følte at andre fagpersoner trakk seg litt tilbake. Da vi ønsket så sårt å snakke om vårt Lillegull`s diagnose, så følte denne fantastiske damen for å være tilstede for oss og lytte til våre tanker og følelser.
Litt mer bakgrunn for at jeg sa ja til å bli intervjuet og til samtale, kan leses om HER
Jeg slet med å legge oppgaven fra meg da den dumpet ned i postkassa mi. Det ble noen sene netter… Og jeg ser frem til å ta den frem igjen, lese og studere enda en gang. Litt mer nøye. Reflektere og ta innover seg enda mer. Man kjenner seg så igjen, både i beskrivelsen og «tolkningen» av oss men også de andre familiene. Vi har alle mye til felles.
Som mamma til et barn med både spesielle behov og forventet tidlig død, har det vært så utrolig godt å få snakke om nettopp det. Å sette ord på det. Å kjenne på at vi er flere i samme båt. At man ikke er alene. At det er greit å føle «alt». I de forskjellige situasjonene. At man reagerer forskjellig, og at man selv kan reagere forskjellige litt avhengig av akkurat hvor man er i livet i det aktuelle øyeblikk.
Og for dere spesielt interesserrte av følgerne: På linken under kan dere lese hele oppgaven digitalt.
lillegullemily 