Så lite vi vet…

DSCN1629, a photo by LILLEGULL2010 on Flickr. Emily hjelper mamma med å knuse pepperkakehuset-vår faste tradisjon nyttårsaften. Storesøster stod for mesteparten, men lillesøster fikk nå hjelpe litt til på slutten!

«Hvordan går det hjemme med minstemann?» spurte en mann på den søndagsåpne butikken en bekjent, i det han hentet melk ut av kjøla.»Nei nå går det greit» svarte han. Så sa han fort videre: «Men han får jo fortsatt strålebehandling da»

Det er alt jeg hører. Jeg forsøker å konsentrere meg om det jeg kom dit for å kjøpe. Kan ikke si å reise i butikken på søndag er det jeg er mest glad i, er vel ikke akkurat glad i det hele tatt lenger å gå så mye i butikker…Ikke som før…Men det var ønske om å bake hjemme, og så manglet vi en ingrediens da. Fikk nå etterhvert somlet meg til å finne den (og sikkert mere til som ikke var på lista) mens tankene surret så i hodet.

For det er så lite vi vet! Det er så lite vi vet om mannen på butikken, dama i kassa, jenta på bussen, bestemor med gåstolen som sier: «Bare gå foran meg du, jeg har god tid jeg»..Det er så lite vi vet om hva som skjuler seg bak alle disse menneskene. Alle disse familiene…

Denne pappa`en svarte at «nå går det greit». Det hadde sikkert vært en ubeskrivelig veldig tøff tid, og at nå var det tross alt en bedre tid. Men det er da slettes ikke greit at ens barn har fått kreft…Det er aldeles ikke greit at ens barn får strålebehandling. Og aldeles ikke greit at voksne får kreft heller..

Men jeg forstår på en måte hvorfor denne pappa`en sa det på den måten. Det gikk jo greit nå. Han sa jo det. Men ordet greit får jo en annen betydning når man har vært igjennom noen prøvelser her i livet. Man sammenligner med hvordan det har vært, og hvordan det kunne ha vært. Slik at det er jo det jeg også svarer når folk spør hvordan det går. Det går faktisk «greit!» Men klart det ikke er «greit» at minstejenta vår har en alvorlig sykdom. Det er langt ifra «greit» at hun skal ha endel begrensninger og ekstra utfordringer enn vanlige barn har. Men for vårt Lillegull så er det «greit»-fordi hun har det greit nå-og hun lider ikke. Hun har det faktisk ganske så godt! Det er mere at vi rundt henne ikke alltid har det så «greit»…

Vi vet så lite…og vi vet lite om våre barn i mors liv. Selv om teknologien har kommet langt, tidlig ultralyd og fostervannsprøver. Mye kan oppdages. Diagnoser kan kartlegges, fødsel og mulig hjelp kan planlegges. Men vi vet ingenting for sikkert før barnet blir født eller enkelte ganger enda senere. Noen diagnoser oppdages etterhvert, enkelte sykdommer kan komme etterhvert og ulykker kan skje. Ingen på denne jord har faktisk noen som helst 100% garanti om at «alt skal gå etter planen!»

Anbefaler alle å lese linken under, om et rørende intervju med ei mamma som ble presset til abort. Men som klarte å stå imot. (fra bladet Mamma, det var i handelen før jul, men rakk ikke poste dette innlegget da) Ikke mange andre klarer det. Poenget er at man skal kunne velge selv. Det som er rett for en, er ikke sikkert rett for en annen. Poenget er for vordende mødre å få den informasjon og hjelp de har krav på. Ut ifra deres egne personlige ønsker. For mye hensyn til statestikker og historikk. Håper av hele mitt hjerte at det arbeidet hun har startet i fremtiden vil gjøre slik at gravide får den hjelp, informasjon, støtte og oppfølgning de har krav på og trenger. Og så lite vi viste før vi fikk Emily, så lite vi visste om det å få et annerledes barn. Så lite vi også visste…MPEI kan ikke oppdages på forhånd pr. idag, og takk og lov for det sier jeg – Takk og lov for at «den tidlige dødsdommen» Emily fikk da hun var 6 måneder ikke stemte likevel. Takk og lov for at tegningen som storesøster tegnet den gang av ei glad treåring-Emily vil komme til å stemme! Takk og lov for at hun har gjort all statestikk til skamme! Takk og lov for at overlegen sa til meg den gang: «Husk at legevitenskapen har tatt feil før Åshild»…Et lite håp skimtet jeg da, når selv han sa det. Og det lille håpet har blitt større dag for dag. Så lite vi vet om fremtiden…

http://www.mamma.no/mammaliv/siris-valg#.UNL2iehGTKU.facebook

Så når jeg også tenker tilbake på denne ukjente pappaèn på den søndagsåpne butikken, for en kamp de har vært gjennom med kreft på sin lille gutt. Og fortsatt i kamp. Han og mange andre barn med kreft har en daglig kamp. Voksne med kreft. Andre alvorlige lidelser og sykdommer. Men det er lite vi vet om våre medmennesker som vi ser daglig, men ikke kjenner. Og hvor mange som er i sorg, som har mistet noen nær. Så mange som har mistet sitt barn. Disse foreldre kjente jeg ikke før jeg fikk Emily. Viste om noen såklart, men det er først etter at Emily kom til verden at jeg har blitt kjent med flere foreldre som går gjennom det verste mareritt: Å miste sitt barn. Tankene til disse familiene har spesielt vært tilstede nå i julen. Det er rørende å få julekort, og hilsener, av søsken som ikke lenger har sin søster eller bror. Det er så sterkt, så trist, men samtidig så godt å se at de faktisk på en eller annen måte klarer å gå videre i sine liv. Så mange jeg har blitt kjent med gjennom sykdom og død, sorg og savn-men så kan man også dele gleder sammen ❤ Det er godt å kunne dele, det gjør meg sterkere og bedre rustet til å takle hverdagen. For jeg sier aldeles ikke at det å være forelder til et sykt barn er en dans på roser. Men hva er alternativet da? Man har jo ikke noe alternativ-man må gjøre det beste ut av det. Det beste for våre barn uansett hvilket utgangspunkt og hva de har i bagasjen sin.

For vi er ikke Gud, for på forhånd-om fremtiden-så er det så lite vi vet…